Etter 31 år kunne jeg gjengjelde tjenesten.
AV OLE VALAKER (LEDER I NM-KOMITEEN)
Gunnar Stake-Larsen var den første som ble påmeldt til Landsturneringen 2025.
Det ordnet jeg straks etter å ha satt opp turneringen i fjor. Og jeg betalte startavgiften hans.
TOM FOR BENSIN PÅ HELT FEIL STED
Det var en lenge planlagt handling. En takk for noe som skjedde i 1994.
Har du hørt om Dokkfløydammen i Valdres? Ikke jeg heller. Men det var jeg befant meg, i en bil tom for bensin. På et gudsforlatt sted i Torpa i Nordre Land, med tre unger i baksetet, langt fra Bergen.
Tre foreldrepar i Fana Sjakklubb i Bergen har overlatt ansvaret for barna til meg. Vi var fem stykker som skulle til Gausdal på sjakkturnering. En voksen biltur med 11-12-åringer i baksetet.
Neida, det er en gammel bil som viser litt feil. Det er minst ti mil igjen på tanken!
Bileieren (som får være anonym) hadde overlatt rattet til meg. I Fagernes ble jeg litt bekymret da jeg så at bensinmåleren nærmet seg null.
– Neida, det er en gammel bil som viser litt feil. Det er minst ti mil igjen på tanken! Vi kan ta det på neste stasjon, sa han.
Så, cirka en og en halv time senere. Vi er nærmere Gausdal enn Fagernes. Jeg glemmer aldri følelsen. Bilen bare stopper i fart og begynner å trille bakover i slakk motbakke. Tanken er tom.
FEM MIL TIL BENSINSTASJONEN
Mobil var ikke allemannseie i 1994. Vi er på lite trafikkert og enkel vei, som er normalt vinterstengt. Vi begynner å snakke om at en av ungene, en 12-åring som drev med løping, skal springe etter hjelp.
Det var lenge siden vi hadde sett en bensinstasjon. Det vi ikke visste, var at den nærmeste lå fem mil unna.
Å gå ti mil tar ifølge internett 20 timer. Ikke at jeg har har prøvd.
Så står vi der kanskje i 15 minutter og lurer på hva vi skal gjøre. En bil kommer. Og jeg kjenner igjen sjåføren.
Det er Gunnar Stake-Larsen. Han skal ikke på sjakkturnering. Han er tilfeldigvis på vei hjem til Oslo med familien på fire (som senere ble fem).
HAN KJENNER MEG IGJEN!
Jeg hadde sett Gunnar en gang i mitt liv. Vi er begge usikre på om det kan ha vært i Landsturneringen i Oslo i 1993. Men vi har aldri spilt mot hverandre.
Han stopper. Han kunne bare kjørt videre. Nesten alle ville kjørt videre.
Han kjenner meg igjen også. Jeg husker ennå det sekundet da han så gjennom bilruten og jeg skjønte at han kjente meg igjen. Han stopper, og snart går praten om sjakk og fjorårets NM.
– Hva gjør dere her ute da?
– Eh…
Hva gjør dere her ute da?
At en fremmed, men en fremmed som spilte sjakk og husket meg fra noen glimt under en turnering, skulle redde meg på denne måten, er kanskje det mest spesielle som har skjedd i mitt liv. Ja, jeg har fått barn og opplevd store og små ting, men dette er fortsatt helt spesielt. En ufattelig flaks da jeg trengte det som mest på en rødbrun fylkesvei i Nordre Land.
Det forteller meg også at sjakk – og ikke minst Landsturneringer – gir deg venner og bekjentskaper for livet og som til og med kan komme til nytte i nødens stund. Jeg har truffet sjakkspillere ved tilfeldighet i utlandet. Og jeg traff naboen i Hyde Park. Så ja, det kan skje. Men hva er oddsen for at det skjer akkurat når du trenger det som mest?
Gunnar Stake-Larsen tilbyr seg å kjøre meg slik at vi kan få tak i en kanne bensin. Husk: Det er fem mil.
Det visste nok han som var kjent på veiene. Men ikke jeg, der jeg sitter i baksetet med to storøyde smårollinger (dag 35 og 32 år) og gjør meg så liten som mulig.
Gudene vet hva de fire som sto igjen, tenkte. De må ha ventet i minst 1,5 time.
Vi dro videre til Gausdal og en uke med sjakk i Arnold Eikrems ånd, en av de siste turneringene hans. At en av ungene lå syk i flere dager, føltes som en bagatell.
SÅ HVA GJØR MAN?
Gunnar Stake-Larsen bekrefter historien:
– Jeg har ikke mer å tilføye til din morsomme beskrivelse av episoden med bensintomt. Dette stemmer helt, sier han.
Er det mulig å si takk på en passende måte etter noe sånt?
Jeg traff igjen Gunnar Stake-Larsen senere da jeg bodde i Oslo og visste at han var en vellykket advokat med møterett for Høyesterett. Jeg husker at jeg møtte ham ute på by’n, men å tilby en øl for noe sånt ville vært for dumt.
Jeg visste ikke engang om dette var noe han husket. Det var stort for meg, men sikkert en parentes i hans liv.
Da jeg ble utnevnt som leder for NM-komiteen i Landsturneringen i Bergen – endelig skulle vi mesterskapet til Bergen, tenkte jeg at nå skal jeg rett og slett invitere Gunnar Stake-Larsen som min gjest. Jeg kan lage en sjakkfest for Gunnar Stake-Larsen. Perfekt!
Han supplerer selv:
– Jeg hadde mange år opphold fra sjakk grunnet jobb og familie, men deltok i 83 i Trondheim, 84 i Oslo og så på Gausdal. Med et par unntak har jeg deltatt i alle landsturneringer siden.
Så gikk planen min i vasken. For nå snakker vi om Landsturneringen i Bergen i 2021, som ble stoppet av corona.
Spol frem til juli 2024. Etter at invitasjonen var publisert, fant jeg frem e-posten til Stake-Larsen.
– Jeg skylder deg fortsatt en startavgift. Og denne gangen skal vi få det til. Jeg så bilde av deg fra Storefjell, så jeg regner med at du er klar for Bergen også? skrev jeg.
– Flott med mennesker med elefanthukommelse! svarte han raskt.
– Jeg gleder meg til å komme til min favorittby Bergen! la han til.
Jeg gleder meg til å komme til min favorittby Bergen!
ER MED FOR 30. GANG
Gunnar Stake-Larsen debuterte faktisk i landsturneringer nettopp i Bergen, for 48 år siden med en sterk 3. plass i klasse 2.
– Jeg husker godt Bergen i 1977. 330 deltakere på Laksevåg gymnas. Vi bodde på Alrek studenthjem. Det var kun 5 voksenklasser, mimrer Gunnar Stake-Larsen.
Les også: Har du sett vår store artikkelserie om Landsturneringene i Bergen?
I år han er han med for 30. gang, og kan vente seg deltakerdiplom fra sjakkforbundet.
Men han håper på enda større ting. Det har oppturer før. Han vant klasse 1 i 2002 og i 2005 og har dessuten to andreplasser i senior.
Stake-Larsen er en av en del av stor kontingent fra Oslo Schakselskap, som ser ut til å bli størst i årets Landsturnering – det går mot 40 spillere fra «sjakkens høyborg» i Bogstadveien.
– Jeg setter veldig pris på at startavgiften blir dekket! Jeg fikk fjerdeplass i knallsterkt felt i 65+ sist og er godt fornøyd med plassering og pen fremgang på rating, legger han til.
For min del kan jeg bare si at «evig takknemlig» er mer enn et uttrykk.
Lykke til i mesterskapet, Gunnar!
